Fra fortvilelse til håp – en mors kjærlighet og Jesu forvandlende kraft
Etter å ha kommet bort fra sønnen sin under flukten, opplever Noor livet i flyktningleiren som tomt og meningsløst. Men når hun møter Jesu kjærlighet og håp, blir livet hennes forandret, og hun begynner å dele det hun selv har fått oppleve, med andre.
«Har dere sett en gutt i tenårene? Han heter Adel», spurte Noor inntrengende, slik hun hadde gjort hver eneste morgen siden hun kom til flyktningleiren uten sønnen sin.
De to var de eneste i familien som hadde overlevd voldshandlingene i nærheten av hjemmet deres. Under flukten noen uker tidligere hadde de kommet bort fra hverandre.
«Ikke i dag heller», svarte den ansvarlige i leiren.
Andre flyktninger trengte seg frem for å spørre etter sine egne savnede familiemedlemmer. Noor gikk tungt tilbake til teltet sitt, mens hun kjempet for å holde tårene tilbake. Jo lenger Adel var borte, desto mer fryktet hun at ekstremister hadde tvunget ham til å slutte seg til dem. Hva om hun aldri fikk se ham igjen?
I nærheten av teltet hørte Noor to andre enker snakke om krigens grusomme konsekvenser. Den ene hadde mistet både mannen og datteren sin. Den andre hadde sett hjemmet sitt bli ødelagt og sønnen bli bortført av militante grupper. Men i stedet for å vise hverandre medfølelse begynte kvinnene å krangle om hvem som hadde lidd mest.
Midt i all denne nøden følte Noor seg alene og hjelpeløs. Hun trengte noe meningsfullt å gjøre.
Et møte med ekte omsorg
Noen dager senere møtte hun Valerie, en Frontiers-medarbeider som jobbet som tolk for legene i flyktningleiren. Mens de snakket sammen, fortalte Valerie at teamet hennes trengte et sted hvor de kunne dele ut medisiner.
Noor tenkte seg om et øyeblikk. De kunne jo bruke teltet hennes. Kanskje det ville gjøre ensomheten litt lettere å bære.
Bare noen dager senere hadde de opprettet et lite apotek i teltet. Etter hvert som nye flyktninger kom til leiren, fikk de medisiner og hjelp. Teamet tilbød også å be for hver enkelt pasient i Jesu navn.
Noor hadde aldri tidligere opplevd en slik omsorg og medfølelse som Valerie og teamet hennes viste flyktningene.
Muslimer fra ulike stammer stolte ikke på hverandre og viste liten omtanke for andre flyktninger. Men Valerie behandlet alle med den samme kjærligheten og omsorgen. Noor måtte finne ut hva som gjorde dette teamet annerledes.
En ettermiddag, da Noor kom bort til Valerie, spurte Valerie:
«Har du hørt noe nytt om Adel?»
Noor ristet på hodet.
«Gud vet nøyaktig hvor han er», sa Valerie. «Jeg ber for ham.»
«Du har så sterk tro», sa Noor undrende. «Hva er det egentlig du tror på?»
Valerie smilte og inviterte henne til å sette seg på et teppe bakerst i teltet.
Så tok hun frem telefonen sin og begynte å spille av fortellinger fra Guds ord. Noor la merke til at disse fortellingene var annerledes enn det hun hadde hørt i Koranen.
Helt fra skapelsen hadde Gud elsket menneskene han skapte. Han hadde sendt profeter for å fortelle om en frelser som skulle komme, og som skulle bli det endelige offeret for menneskenes synd. Dag etter dag ba Noor om å få høre mer.
En ettermiddag så hun en gruppe enker som kranglet og snakket stygt om andre. Vanligvis var hun for forsiktig til å blande seg inn i slike konflikter. Men akkurat denne dagen hadde hun og Valerie lyttet til en fortelling om Jesus og fred.
Noor gikk bort til kvinnene og fortalte dem det hun nettopp hadde hørt.
En drøm som forandret alt
I flere uker fortsatte Noor på samme måte. Hun lærte om Jesus sammen med Valerie og delte deretter det hun hadde oppdaget, med de andre kvinnene i leiren. Hun var overbevist om at Jesus var vis, og at det han lærte, var godt. Men hun var fortsatt usikker på om han virkelig hadde så stor makt som Valerie fortalte.
En natt lå Noor urolig og sov. Da hadde hun en drøm om Jesus. Han var høy, og et strålende lys skinte rundt ham. Han omfavnet henne og sa:
«Sønnen din kommer snart trygt tilbake.»
Noor våknet brått. Morgenlyset sivet inn gjennom hullene i teltduken. Hun skyndte seg til inngangen av leiren for å høre om det var kommet nyheter om Adel. En gruppe nyankomne flyktninger sto tett sammen ved registreringen. Mellom menneskene fikk hun øye på ansiktet til en tynn gutt som speidet rundt seg, som om han lette etter noen.
«Adel!» ropte Noor.
Hun løp mot ham, slo armene rundt ham og kysset ansiktet hans igjen og igjen.
Da Noor fortalte Valerie den fantastiske nyheten, fortalte hun også om drømmen sin.
«Jesus førte sønnen min hjem», erklærte hun. «Han er virkelig Gud. Og jeg vil fortelle alle om ham.»
Valerie omfavnet henne med et stort smil.
Kjærlighet som forandrer liv
Snart begynte Noor å studere Injil, det arabiske ordet for evangeliet, sammen med andre enker. Etter kort tid møttes mer enn 80 kvinner regelmessig. Etter hvert som Jesu undervisning spredte seg i leiren, begynte kvinnene å forandre seg.
Godhet og omsorg vokste frem på uventede steder. Kvinner som tidligere hadde vært bitre og mistenksomme, begynte å ta seg av andre familier som trengte hjelp. De laget mat og vasket klær når andre mødre ikke hadde mulighet til å gjøre det selv.
Da enkene først kom til flyktningleiren, handlet alt om å overleve. Men Jesu kjærlighet hadde fylt hjertene deres til randen med glede og omsorg for andre.
Noen måneder senere kom Valerie på besøk til Noor i teltet hennes.
«Jeg har gode nyheter!» utbrøt Noor før Valerie rakk å sette seg på teppet.
«Venninnen min Amrita, som jeg har studert Injil sammen med, har slektninger nord i landet. Hun fortalte oss at hun ønsket å reise dit for å dele de gode nyhetene med dem, men hun hadde ikke penger til reisen.»
Smilet til Valerie bleknet litt.
«Å nei. Kanskje vi kunne …»
Men Noor avbrøt henne med en håndbevegelse.
«Alle enkene i gruppen samlet sammen det vi hadde av penger. Til sammen hadde vi akkurat nok til at hun kunne reise!»
Tårene fylte øynene til Valerie.
Som Frontiers-medarbeider hadde hun fått være med og gjøre kvinner til disipler av Jesus. Nå hadde disse kvinnene selv sendt ut en av sine egne for å dele evangeliet – og det var helt og holdent deres eget initiativ.
Gud fortsetter å inspirere og utruste disse enkene til å dele håpet og kjærligheten de selv har fått erfare, langt utenfor flyktningleirens grenser.
Be:
- Takk Jesus, vår konge, for at Noor og sønnen hennes ble gjenforent, og for at han bruker henne til å utbre sitt rike.
- Be om at Jesu etterfølgere får mulighet til å tjene i flyktningleirer, slik at muslimer kan få høre om Jesus og begynne å følge ham.
- Be om at Gud gir flyktninger som Noor og Amrita, som har kommet til tro på Jesus, mot og frimodighet til å dele evangeliet med venner og familie.
