Kvinnen som ønsket meg velkommen
Nygift, ung og full av forventning. Jeg kom til Indonesia med en følelse av å være kalt til noe spesielt. Men det gikk ikke lang tid før jeg innså at jeg manglet det aller viktigste: en naturlig vei inn i relasjoner med menneskene jeg var sendt for å nå.
På sin milde måte hjalp Herren meg til å forstå at jeg ikke trengte å være noe spesielt. Etter hvert ble jeg faktisk glad for å være helt vanlig.
Jeg oppdaget at mine helt vanlige, menneskelige behov kunne skape utallige kontaktpunkter mellom meg og de indonesiske kvinnene jeg ønsket å bli kjent med og invitere til å følge Jesus.
Det at jeg selv trengte andre, åpnet døren for at de kunne bli en del av mitt liv, og jeg av deres. Det var her jeg begynte å lære hva kjærlighet og respekt betyr på tvers av kulturer.
Mine muslimske nabokvinner møtte meg med gjestfrihet og omsorg. De tok meg med inn i den rolige rytmen som preget fellesskapet i Indonesia. Når de gikk forbi porten min, stoppet de gjerne for å invitere meg med på sykebesøk, til bryllupsfeiringer, for å ønske nyfødte velkommen eller for å sitte stille sammen med noen som hadde mistet en av sine kjære.
Da jeg var ung, så jeg først og fremst på misjon som en oppgave som skulle utføres. Jeg kunne aldri ha forestilt meg den dype gleden jeg skulle finne i å dele livet med andre.
Nabokvinnene ga meg en gave: følelsen av å høre til. Og det begrenset ikke mulighetene mine til å dele evangeliet. Tvert imot åpnet ekte relasjoner dører jeg aldri kunne ha åpnet på egen hånd.
Én av kvinnene i lokalsamfunnet gikk god for meg og fortalte andre at jeg var til å stole på. Gjennom henne ble jeg ønsket velkommen inn i fellesskap og sammenhenger jeg ellers ikke ville hatt tilgang til. Jeg kaller henne fru Ray.
Hun var som en kjær søster for meg, allerede før hun selv ble kjent med Jesus. Senere ble hun min medarbeider i tjenesten blant kvinnene i nabolaget. Sammen samlet vi kvinner, ba og fikk se hvordan evangeliet forvandlet familier og relasjoner.
Man kunne kanskje kalt henne en «fredens person», men for meg var hun så mye mer.
Gjennom måten hun gikk god for meg på, lærte jeg noe viktig: Når en venninne fra en annen kultur er trygg på at du er oppriktig, vil hun be for deg og fortelle andre at du er et menneske de kan stole på. At du vil dem vel, og at intensjonene dine er gode.
Én slik kvinne kan åpne døren til mange nye relasjoner. Og når du møter menneskene du blir kjent med, med kjærlighet og respekt, kan de også bli åpne for invitasjonen til å følge Jesus.
Frontiers' motto har alltid vært sant for meg, ord for ord – og nettopp i denne rekkefølgen:
«Med kjærlighet og respekt inviterer vi alle muslimer til å følge Jesus.»
For det er kjærlighet og respekt som legger grunnlaget for relasjoner der en slik invitasjon kan gis.
Maria (navnet er endret), Indonesia
